FREE FALL JAZZ – 24 August 2015
Ci sono un italiano, due argentini e un americano: sembra l’inizio di una barzelletta, ma le intenzioni di questo quartetto di stanza ad Amsterdam in realtà sono serissime. L’italiano è il contraltista Christian Ferlaino, e proprio di recente lo abbiamo ospitato sulle nostre pagine per approfondire il discorso sia sui New Dog che sul resto delle sue attività.
Il carlino a due teste che campeggia in copertina e dà il titolo all’album è un modo simpaticamente efficace per rappresentare la proposta di questa formazione, che vede la sua doppia testa proprio nell’alto di Ferlaino e nel tenore dell’argentino Natalio Sued. La loro peculiarità è infatti di procedere quasi sempre all’unisono anziché “scambiarsi colpi”, creando un impasto sonoro interessante con fraseggi che strizzano l’occhio a diverse epoche della nostra musica preferita. Stilisticamente siamo dalle parti di un jazz che cerca di dare pari importanza alla scrittura e all’improvvisazione, sviluppato attraverso ritmiche dure e nervose che a tratti si fanno quasi rock.
Non sappiamo se ‘Double Headed Pug’ sia un punto di arrivo o di partenza (lo stesso Ferlaino in sede di intervista spiega che per molti musicisti Amsterdam è una tappa di passaggio), ma questi 40 minuti restano fotografia di un quartetto fantasioso, dinamico e dalla buona personalità. Riuscissero a bissarlo sarebbe solo un piacere. (Nico Toscani)
JAZZISM – n.7 December 2014
De uit Bologna afkomstige rietblazer Christian Ferlaino is vanuit Amsterdam actief met zijn band New Dog waarin nog drie nationaliteiten vertegenwoordig zijn. Volgers van de Nederlandse impro zullen Ferlaino kennen als baritonsaxofonist van Pumporgan. In New Dog speelt hij altsax, de frontlijn vormend met Natalio Sued op tenorsax. Samen spelen ze mooie ensemblepartijen, waar het kan stevig en hard. De blazers lijken qua timbre en timing in elkaars verlengde te liggen, zodat ze een natuurlijke eenheid kunnen vormen. Sued valt ook hier weer op door zijn solide, vette toon. Tristan Renfrow is een mooie, heldere slagwerker, terwijl contrabassist Adan Mizrahi een ontspannen, droge timing heeft. De stukken, alle van Ferlaino, hebben meestal een zangerig, melodieus thema en beslaan stilistisch een groot deel van de jazzgeschiedenis. De band is heel beweeglijk en maakt daarmee ook het vrijere improviseren mogelijk.
Ken Vos
Scan
English Translation
The Bolognese-coming saxophonist Christian Ferlaino is active in Amsterdam with his band New Dog in which three nationalities are represented. Followers of the Dutch improv may know Ferlaino as baritone saxophonist in Pumporgan. In New Dog he plays alto saxophone, forming the front line with Natalio Sued on tenor sax. Together they play beautiful ensemble parts, which can be hefty and hard. The winds seem to be their reciprocal extension in terms of timbre and timing, so they can form a natural unity. Sued stands out again for his solid, fat tone. Tristan Renfrow is a beautiful, bright drummer, while bassist Adan Mizrahi has a relaxed, dry timing. The pieces, all by Ferlaino, usually have a tuneful, melodic theme and cover stylistically a large part of jazz history. The band is very agile and thus allows freer improvisation possible.
JAZZFLITS – n.225 October 20th 2014
Erg gevaarlijk oogt hij niet, de tweekoppige mopshond, ofwel ‘Double-Headed Pug’, het debuutalbum van het internationale Amsterdamse kwartet New Dog. Bijten doet het beestje misschien niet, maar blaffen zeker wel. Een tweekoppig ‘monster’ is dus niet het juiste woord, maar de twee saxofonisten, de Italiaan Christian Ferlaino (alt) en de Argentijn Natalio Sued (tenor) klinken vaak wel alsof ze samen één blazer vormen. De toonvorming en frasering sluiten zo goed op elkaar aan dat ze samen kinken als een tweekoppige Roland Kirk. Het geeft de groep, met de Argentijnse bassist Adan Mizrahi en de Amerikaanse drummer Tristan Renfrow een volstrekt eigen geluid. Ferlaino, die voor alle composities tekende, bedacht vormen die de luisteraar via tempo- en sfeerwisselingen meenemen op een avontuurlijke muzikale reis. Het wordt nergens saai en ondanks de complexiteit klinkt de muziek nergens gekunsteld of nodeloos ingewikkeld. De aanstekelijke thema’s leunen soms op volksmuziek, terwijl de ritmiek sporen van zowel jazz als rock bevat. Een scheut subtiele (muzikale) humor zorgt voor de rest.
Erman Te Loo
English translation
It does not look like being very dangerous the two-headed pug, or ‘Double-Headed Pug’, the debut album by the international Amsterdam-based quartet New Dog. Maybe the animal does not bite but it barks certainly. A two-headed “monster” is not the right word, but the two saxophonists, the Italian Christian Ferlaino (alto) and the Argentinian Natalio Sued (tenor) often sound as if they were only one horn. Tone production and phrasing connect so well together that they sound like a two-headed Roland Kirk. It gives the group, with the Argentinean bassist Adan Mizrahi and American drummer Tristan Renfrow, a completely unique sound. Ferlaino, who wrote all compositions, thought forms that bring the listener to an adventurous musical journey through tempo and mood changes. It is never boring and despite its complexity, the music does not sound contrived or unnecessarily complicated. The catchy themes sometimes lean on folk music, while the rhythms contain traces of both jazz and rock. A dash of subtle (musical) humor care for the rest.
DRAAI OM JE OREN – October 22 2014
Deze cd moet het meer van het groepsgeluid hebben dan van het solowerk. De saxofoons van leider Christian Ferlaino (alt) en Natalio Sued (tenor) vormen samen een geducht boventoonrijk orgel. De composities zijn grillig van structuur en worden vlekkeloos uitgevoerd.
Iets van het groepsgeluid zou je kunnen afleiden uit de afkomst van Ferlaino. Zijn geboorteplaats is Conflenti, een bergdorp in Calabrië, de ‘voet’ van Italië. Daar wordt jaarlijks een processie gehouden waarbij de madonna en haar kind in de plaatselijke kerk worden gekroond. De muziek die daarbij wordt gespeeld – de combinatie trekharmonica-hobo is niet ongebruikelijk – heeft qua geluid wel wat van de twee saxofoons. De bevolking danst daar een soort kringdans op. Ferlaino haalde zijn master aan de universiteit van Bologna op een studie naar deze dansmuziek. Het stuk ‘La Transfusione’ heeft daadwerkelijk iets van een stoet die over de kasseien hobbelt. En in ‘Henry’ dansen de saxofoons kwispelend om elkaar heen. Je zou dit in een ruimte met een goede akoestiek moeten horen. Een dorpskerk, inderdaad.
SALT PEANUTS – Oktober 1st 2014
I alle år har det fra tid til annet kommet en rekke nye, morsomme og interessante musikalske konstellasjoner fra Nederland. Fra Instant Composers Pool og deres «ledere» Misha Mengelberg og Han Bennink, via Willem Breuker og Ab Baars til en del av de unge, lovende som nå springer ut i full blomst fra de mange utdanningsinstitusjonene i landet.
Det eneste jeg vet om bakgrunnen til musikerne i New Dog er at ingen av dem opprinnelig kommer fra Nederland. Og det sier mye om hva som rører seg bl.a. på Musikkonservatoriet i Amsterdam. Her blander man kulturer som man vil, og om du kommer fra Oslo, Stockholm Happaranda, Gilleleje, Zurich, Bergamo, Istanbul eller Utrecht, spiller ingen rolle. Det er god plass og mange muligheter for musikalsk utfoldelse i Amsterdam. At de fire musikerne ikke er født og oppvokst i Nederland er en ting, men at de har hørt mye på de forannevnte musikerne er åpenbart. For her får vi servert relativt heftig og morsom kvartettjazz uten skylapper eller andre sperrer.
De to saksofonistene, Christian Ferlaino (as) fra Italia og Natalis Sued (ts) fra Argentina, bassisten Adan Mizrahi fra Argentina og trommeslageren Tristan Renfrow fra USA, tar oss med denne to-hodede hunden med på en musikalsk reise som både er morsom, kreativ og ytterst vital.
Det hele starter med den intense «Don k e la vita degli altri», hvor det koker voldsomt fra de fire i et slags modernisert 60-talls lydbilde. «La Trasfusione» er en ballade, hvor ting innimellom står helt stille, før trommeslageren drar de andre i gang, og låta bygger seg opp til en flott sak. Mektige blåsere, en bassist som holder styringen på gjengen og trommeslageren som hjelper blåserne framover.
Deretter er vi raskt over i den friske «Gatto de Piombo, hvor de to saksofonistene virkelig får boltre seg. Låtene er i utgangspunktet kompliserte, men de problemene som måtte dukke opp, løses på fortreffelig måte av de to blåserne. Platas morsomste låt! Sjekk ut denne, og du faller pladask for bandet! «Tasso Barbasso» åpner forventningsfullt med Tristan Renfrows trommespill. Deretter kommer blåserne smygende inn i noe som kan være en ballade, men hvor vi egentlig bare venter på at det skal smelle skikkelig. Men de holder det nede, med flott duospill mellom blåserne, og jeg tenker umiddelbart på «Witchdoctor’s Son» fra den salige bassisten Johnny Dyani, og det swinger grassalt. De to saksofonistene fremstår her som fullbefarne improvisatører, og leverer strålende spill.
I åpningen på «Ligheia» får Ferlaino åpne showet, før en heftig melodisnutt trer fram før bassisten tar det hele ned og styrer de to energiske blåserne videre. Det virker nesten som om han må holde de to i tømmene, og at det er masse energi som skal ut, men som bassisten holder tilbake. Og det er bra, for ellers kunne det hele fort godt helt av skaftet og eksplodert.
«Henry» og «La Pantanusa avslutter denne strålende plata med enda mer energi. Det swinger upåklagelig av bandet i disse låtene. På «Henry» får de to blåserne tatt ut noe av energien gjennom et heftig fritt parti som fungerer perfekt i helheten.
Hele oppbyggingen her (og på de fleste av de andre låtene), er temmelig like. Man starter med en intro fra en av musikerne, før man får et tema. Deretter løser det hele seg opp, og de fire musikerne improviserer friskt rundt temaet, eller de vandrer sine egne veier et godt stykke utenfor de opptrådte stier. Og det er også noe av det som gjør denne musikken så interessant. Man vet aldri hva man får og hvor man ender, men hos New Dog havner vi alltid tilbake på plass. Det er på mange måter som om han har gått til anskaffelse av en ny hund og hvordan den vil oppføre seg. Den liker ikke å gå i bånd, og når den slipper løs, fyker den avgårde ut i periferien, på egne eventyr. I New Dog er det bassisten som er hundepasseren, med trommeslageren som assistent, mens de to blåserne er den tohodede hunden som løper sine egne veier. Dette er en innspilling med fire, unge musikere som liker å undersøke «naturen» rundt seg. De bryr seg ikke nevneverdig om regler og bestemmelser, men fyker avgårde som de vil, men hele tiden kommer de tilbake til «eierne». En strålende innspilling fra et band jeg håper å få høre på konsert i nær framtid, for dette var tøft, morsomt og utrolig energisk. Makan!
Jan Granlie
English translation
From time to time, new, fun and interesting musical constellations arise in the Netherlands. From the Instant Composers Pool and their “leaders” Mischa Hengelberg and Han Bennink, via Willem Breuker and Ab Baars to the current standouts that are arising from the many educational institutions of the country.
The only thing I know from the background of the musicians of New Dog, is that non of them is originally from the Netherlands. This tells a lot about what is going on a the Conservatorium of Amsterdam. Here, a lot of different cultures are mixed up randomly. It does not matter whether you come from Oslo, Stockholm, Happaranda, Gilleleje, Zurich, Bergamo, Istanbul or Utrecht. There is place for all different kinds of possibilities or musical expressions. That the four musicians were not born in the Netherlands is a thing, but that they have heard a lot from the musicians mentioned above is for sure. Because what we get is an unbounded, relatively vigorous and funny jazz quartet.
The saxophonist Christian Ferlaino from Italy and Natalio Sued from Argentina, the bassist Adan Mizrahi from Argentina and the percussionist Tristan Renfrow from the USA take us with them and their two-headed dog on a musical journey which is funny, creative and extremely vital.
It all starts with the intense ‘Don k e la vita degli altri’ which the four musicians kook in a sort of modernized sixties sound. ‘La Trasfusione’ is a ballad in which things stay still until the percussionist gives the others a new energy and the song builds up to great matter. Powerful blowers, a bassist who provides guidance to the band, and a percussionist who helps them to go forward.
Then we move quickly into the fresh ‘Gatto di Piombo’, in which the two saxophonists prove themselves again. The tune is basically complicated but the problems that may arise, are solved excellently by the blowers. The nicest track of the album. Check it out and you will fall in love with this band. Tasso Barbasso opens expectantly with Tristans Renfrows drumming. Afterwards the blowers are stealthily entering in what could could be a ballad, but in which we wait full of tension for the real blast. But they control the outburst with a great duet between the blowers that makes me think immediately of “Witchdoctor’s Son” from the blessed bassist Johnny Dyani. The two saxophonists stand here as two able-bodied improvisors, delivering a great play!
Ferlaino opens the show in ‘Ligheia’ with a hefty melody fragment until the bassist calms it down before leading the two energetic blowers further. It almost seems as if he has to restrain the blowers, and as if the energy that you expect to come out is held back by the bassist. And that is a good thing because otherwise this would lead soon to an extreme explosion.
‘Henry’ and ‘La Pantanusa’ end the album with even more energy. The band is swinging incessantly in those tracks. In Henry the two blowers release energy in a free part that works perfectly with the whole.
The structure here and in most other tracks is more or less the same. They start with an intro done by one of the musicians before your hear the theme. Afterwards it all dissolves and the four musicians will improvise in a fresh way on the theme, or they go their own way, away from the beaten track. This is also what makes the music so interesting. You never know what to expect and where it will lead you to. But with the New Dogs you will all ways end up on the right spot. It has a lot of similarities with the purchasing of a new dog, where you question yourself how it will behave. It does not like to walk on a leash, and when it unleashes, it will immediately run away towards a new adventure. In New Dog the bassist is the dog trainer, with the percussionist as an assistant, while the two blowers are the two-headed dog who runs its own way. Its a recording of four young musicians who love to explore the “nature” around them. They do not care about rules and restrictions but they fly off as they like, but they always go back to the “owners”. A brilliant recording from a band that I hope to hear in concert soon. It was nice, funny and incredibly energetic.